Vold og empati

For meg har dette vært et vanskelig tema i det siste. Jeg tror jeg i utgangspunktet ble født med en stor intoleranse for vold. Psykisk, fysisk, mental etc. Det har alltid vært et problem å forholde seg til. Bare tanken på å more seg over andres lidelse, opptre uempatisk og drive med utnyttelse er ting som irrer så hardt på sjelen min at jeg finner det for vondt å leve med.

En tid tilbake kom jeg i prat med 3 behandlere som jobbet på hver sin arbeidsplass med brukere og studenter. Folk som ikke faller innenfor de vanlige rammene. At jeg er/har vært en slik informerte jeg ikke om. Det er ikke noe jeg vil sette i forsetet når jeg danner nye bekjentskaper.

Men så satt jeg der da, og overhørte samtalen til to jevnaldrende som jobber med psykisk utviklingshemmede og humoren de førte frem og tilbake. På bekostning av menneskene de arbeider med. Som om de var noe annet enn dem selv, ute av stand til menneskelige følelser.

Er det mulig?

Ingen andre oppfattet nok samtalen slik, men så tror jeg ikke noen andre rundt bordet har sett situasjonen fra den andre siden heller. For behandlere og pasienter er ofte «oss» og «dem», noe ulikt hverandre med forskjellig verdi. Så det er jeg som sitter der og føler på kroppen at disse behandlerne var jeg veldig glad for selv å ikke trenge å være pasient hos. Jeg skal ikke gjenta samtalen. Helt ærlig husker jeg følelsen mer enn ordene.

Det ble kastet ut et utsagn om en gang en pasient hadde revet løs på og mishandlet en hest under terapiridning, og jeg ble kald innvendig. Dette kan jeg, og alt som gikk igjennom hodet mitt var svikten fra alle hold som skulle ivaretatt dyr og pasient. Så ble det latter, for det var visst morsomt.

Kanskje må det være det? Morsomt. Ellers blir det for vanskelig å stå i. Men jeg opplevde det ikke slik. Blikket, faktene, gliset, den fysiske demonstrasjonen. Hysterisk. Kanskje var det overdrevent.

Og nok en gang så var jeg der, i en situasjon jeg ikke klarer å henge meg med på. Smil som blir usikre, øyne som flakker i det de møter blikket mitt. Frustrasjonen som et øyeblikk går over til et voldsomt sinne som vises i et raskt glimt der i øyet for så å forsvinne like raskt, tilbaketrekning og følelsen av is som oppstår mellom oss. For det er det ærlige, og jeg er ærlig. Jeg finner det ikke morsomt. Verken pasientens uttrykksvansker eller dyrenes lidelse. Jeg er vel rar, for de andre lo eller trakk på smilebåndet. Det var bare en artig historie. Ikke noe mer.

Pleieren har en hobby med å lage memes om yrket sitt. Jeg så ikke på dem, for opp til det punktet fikk jeg ikke inntrykk av at jeg ville trekke på smilebåndet av det heller. Og kvelden skulle jo være hyggelig.

Og så spørsmålene rundt kaninholdet mitt. Det er jo så rart, det at de ikke er i bur. Har de personlighet? Bæsjer de overalt? De gnager ikke i stykker ting, da?

Ja, nei og jo, det hender titt og stadig.

Hvordan er det mulig? Jeg forstår det ikke. Det er ikke første gang jeg møter noen sånne. De er overalt. Mennesker som tror at dyr og syke folk er noe helt på vidda annet enn dem selv. Ikke til å forstå eller empatisere med. Lever livet med seg selv i sentrum og alt og alle andre som fungerende eller ikke fungerende brikker for eget velbehag.

Misforstå meg rett, det er lov å ikke vite. Det er bare tonen, liksom. Den oppfattes litt … nedlatende. Som om jeg er veik, litt enkel som ikke «kan se på filmer av dyr som blir mishandlet». Wtf? Psyko.

Best å ikke si det. H*n er nok penest med masken på.

En lettelse

Så det var en lettelse da jeg pratet med den tredje pleieren. Hun som glødet og fortalte at på skolen hun jobbet på var ungdommene så syke at de burde få gjøre noe annet. Titt og ofte døde det elever der, for de var for syke til at det kunne bli noe annerledes.

Bare tull … hadde det vært opp til henne hadde de vært på sansesenter. Levd livet til det beste og utnyttet den tiden de har. Tull det der med «skoleplikt» for elever som disse, som aldri ville få bruke det og skulle slite ekstra det korte livet de hadde. Byråkrati as.

De ville hun ikke jobbe med. Hun ville ha de som utagerte, de som bød henne håp, sa hun mellom linjene.

Hun var streng, sa hun. Og understreket at hun mente det. Det var ikke noe synd på dem, nei. De fikk se å oppføre seg som folk. Hun taklet dem hun, det kunne hun godt. De tullet ikke med henne. Andre kunne de utagere med, men de visste hvor skapet sto når de var sammen med henne.

Og bak ordene, der i øynene, lyste kjærligheten. Dette var hennes barn. Hun var glad i dem. Ville savne de som var ferdige nå på våren. Flotte barn. Hun hadde fått skikk på dem. De var det blitt folk av.

Jeg smilte. Sa at det å være snill ikke alltid er det samme som å være god. Innimellom er empati å være streng, og bry seg nok til å skape ordentlige folk.

Hun pauset et øyeblikk da. Stusset over ordene. Lurte sikkert på hvordan jeg så gjennom henne så lett, så jeg fortalte at jeg har møtt en som henne før. Med et annet navn, en annen hårfarge, men som hadde den samme strenge kjærligheten. Og hun hadde gitt den til meg.

Alkohol kan ha vært involvert …

Ingen mening

Jeg har ingen konkret mening med innlegget, bare disse refleksjonene. Tankene, eller hjertesukkene eller hva du vil kalle dem.

Vi er jo alle mennesker, med forskjellige ting å gi.

Men etter disse samtalene er jeg glad for at jeg er meg, tross alt. Det har vært en vanskelig reise, livet mitt så langt, men jeg er glad for at jeg kan se på andre og se dem. Selvfølgelig forstår jeg at det er smertefullt, når jeg ser rett inn i en annens skam og trekker den fram. For humoren i den første samtalen var skamfull, og latteren var deilig balsam. Når den ikke kom fikk det stygge for stor plass, og h*n var ikke forberedt. Alt vellet opp, og jeg hadde skylden, ikke sant? Var den som ikke spilte på lag.

Og så blir jeg sliten, for jeg har ikke styrken. Forstår ikke helt min egen rolle og den «rette» måten å håndtere situasjonen på. Kanskje skulle jeg bare smilt overbærende? Etisk ville det vært galt, men den underliggende sosiale kodeksen tilsa at det ville vært rett.

Men det gikk fint. Samtalen gled videre, ble grei igjen og stormen ble undertrykt og glattet over. Nå sitter jeg her og tenker at stakkars, det må være vondt å bære den stormen … og å mate den, og ikke kunne slutte. Som en spiral som fortsetter og aldri helt får ro. Undrer meg over hva jeg fikk et glimt av. Det er vanskelig å vite.

Og så tenker jeg på hvorfor dette ble med meg, hvorfor jeg tenker på det nå? Jeg aner ikke. Prøver å la være. Ikke synse for mye. Mennesker er farlig å reflektere for mye rundt. Det er forvirrende og innimellom skremmende.

Takk for at jeg er hjemme, omgitt av fred og fornøyde dyr. For jeg hadde ikke klart å kjenne irringen fra apatiske sinn stengt inne i bur, om det var fysisk eller mentalt. Da kan jeg ikke få ro eller ha det bra, for jeg kjenner det for godt. Deres lengsler og behov. De blir mine. Sånn som mamma pleide å si.

«Har dere det bra, så har jeg det bra.»

Det har blitt min sannhet, på godt og vondt, og når jeg stirrer motsetningen i øynene, så er jeg når alt kommer til alt glad for det.