Denne plukket jeg opp på Norli for litt over en uke siden.
Jeg kan ikke hjelpe for å ha sprengt budsjettet for bøker de siste månedene. Egentlig burde jeg spart, tenkt på oppussing og helt ærlig oppdatert garderoben. Men jeg vil lese. Det er som om jeg er sulten, og brått oppdaget et koldtbord med all verdens lekre retter.
Denne boken ble derfor med … selv om jeg burde latt den ligge. Men jeg fortjente den, jeg bare skjønte det ikke akkurat i det jeg betalte i kassen. Visste ikke hvorfor akkurat denne havnet i den lille bunken istedenfor en hvilken som helst av de andre bøkene denne dagen.
Og så leste jeg den, og forsto det.
Fordi det er poesi, og jeg har åpnet mer og mer for poesi i det siste. Jeg har en sterk dragning mot alt som er vakkert og føles godt. Selv om jeg ikke nødvendigvis forstår det.
Mindre makabert
Jeg har levd i en relativt makaber sinnstilstand over noen år, og nå finner jeg veien tilbake gjennom skjønnhet og kunst. Selv om jeg anerkjenner at kunst i seg selv er noe som vekker følelse, så kan jeg ikke hjelpe for å tenke at empatisk, vakker kunst, den som skaper en følelse av tilhørighet og uendelighet, er den høyeste form innen kunsten igjen.
Ja, det er verdi i smerte, det å vite at den oppleves av andre også. Det er noe annet å føle tilknytning og nærhet gjennom smerten, slik at ensomheten letter. For meg har kunst blitt noe å søke nærhet mot, noe å føle meg knyttet til.
Poesi er derfor noe jeg har våknet godt opp for. Jeg vil ha empati og omsorg, og mindre av det makabre, voldelige og ensomme.
Profeten
Boken handler om en profet som lenge har hatt tilhold i en by ved kysten. Her har han ventet på et skip som skal bringe han hjem, og nå kommer det. Byens folk får lett panikk, for alle har spørsmål til profeten som de må få stilt, og snart er tiden ute. De svermer derfor om han, og byr han på å tale til dem om livet og deres levemåte.
For det er ikke lett å orientere seg i en verden som byr på mye løgn, grådighet og smerte. Hvor du tror den vil deg vel, så lenge du er snill og god, og blir raskt konfrontert med noe helt annet. Profeten minner leseren på å leve med kjærlighet, til seg selv, andre og verden. Det er behagelig, som en god klem av en som er mer voksen enn meg selv.
Teksten oppleves som drømmende filosofisk, og behagelig. Og litt trist. Det føles litt ut som å lese sannheter jeg en gang kjente, og sliter med å tro på når jeg gjenoppdager de nå i teksten. Den nevner Gud som idéen av å ta innover seg kjærlighet, og jeg må si at jeg liker det.
Religion
Jeg og samboer deler innimellom tanker rundt religion. Personlig synes jeg det er et spennende tema, og kjenner på at jeg er lei av hvordan den organiserte litt stusselige representasjonen av religion har plantet seg i min generasjon.
Selv ville jeg kalt meg ateist for noen år siden. Jeg tror ikke på noen hvit mann med langt skjegg i himmelen, eller en fyr som kunne gå på vannet for flere tusen år siden. Og det er det religion er, er det ikke?
Så begynner man å utforske idéer innen religion. Ikke idioti som at man kommer til himmelen eller helvete etter døden, og at vann blir til vin, at bibelen er ubestridelig etc, men den faktiske, emosjonelle påvirkningen filosofien vekker.
Jeg gikk fra ateist til det jeg ville kalt spirituell.
Det å være utsatt for reell, konkret smerte over lenger tid, og å kysse døden og se hat med egne øyne kan åpne litt av hvert i et menneskesinn.
Nå tror jeg at jeg kanskje er religiøs.
Ikke etter bibelsk standard, kanskje, men i filosofisk grad.
Jeg tror på verdiene av nestekjærlighet, hvile, arbeid med glede, familie og ivaretakingen av et hjem. Jeg tror på det å elske andre som seg selv, og ikke volde smerte. I større grad enn noen gang før ser jeg verdien av et vanlig liv med et rent hjem fylt med lykkelige beboere og hjemmelaget mat. Det å legge seg med god samvittighet, uten et nett av løgn og bedrag og apati over seg. Det å være med andre i deres følelser og behov, og at andre er med meg.
Så kan man spørre seg om det er så innmari religiøst å ha de meningene? De er da passe standard?
Men er de egentlig det?
Jeg har sett så mye lureri og utnyttelse, selvhevdelse og vold. En ser hvordan dagens Norge prioriterer penger over livskvalitet og menneskeverd (refererer her til boken «Jeg skal hjelpe deg, en sykepleiers farvel til eldreomsorgen), det ser man i debatten rundt skole, helseomsorgen og NAV.
Det er ikke vanskelig å spore utnyttelsen av dyr og folk i industrier rundt om, eller se hvordan psykisk uhelse blir verre for barn. Det er faktisk blitt så vanlig at det ikke lenger er sjokkerende.
Å elske er nå svakhet, og jeg er velkjent med det ubehagelige blikket jeg får i ny og ne når jeg velger empati og kjærlighet over selvhevdelse og vold. Som om jeg er dum som gir der jeg kunne tatt. For mye skal ha mer, og mer enn mer er alt. Om det trengs eller ikke. Jeg blir matt. For alle vil bli elsket i handling, men elsker tilbake i ord og idéer som blir til luft.
Friskt pust
For innimellom vakler jeg og tenker at kulturen vi lever i passer best for de som passer på seg selv og lar andre slite med sitt eget. Og til en viss grad er det noe jeg må, for jeg har ikke styrke til å bære alt av det vanskelige jeg møter, men denne boken var et friskt pust.
En behagelig påminner om at det å elske fortsatt er den beste veien, om man vil leve et rikere liv enn penger kan by på.
Så jeg vil anbefale den. Gjerne med en god vin. Denne boken fortjener å leses med et glass med god vin. Kos deg masse.
Er jeg enig med alt profeten formidler? … nei, vil jeg si. Selv om jeg forstår idéene bak.
Dette eksemplaret vil definitivt leses igjen.
