Yay! I dag vil jeg faktisk feire.
Ikke bare fikk jeg tilbake PCen fra reparasjon i går (endelig), men bloggen har nå over 6000 sidevisninger.
Hvilket er dritkult.
Jeg er ikke så stor på det å promotere og tar gjerne tiden til hjelp for å bygge opp plattformen her. Nå tar jeg meg i å tenke at det er greit at det er veldig lite og koselig (noen har jo 6000 besøkende + på bare en dag), men så husker jeg jo at jeg skal prøve å by litt mer på meg selv etter hvert.
Jeg føler at verden på internett er blitt så stor. Voldsom og oppslukende med raskt innhold, mye dopamin og styres en del av de store aktørene. Tro meg, jeg er selv skyldig i å gi de mye av tiden min. Faktisk skulle jeg ønske det ble mye mindre.
Det er så stort fokus på å være pen, fit, slank, trygg, rik, energisk, frisk, sporty, humoristisk etc at jeg blir helt svett. Da synes jeg det er så deilig å flykte inn i min egen verden her. Dessverre tilbringer jeg ikke i nærheten av så mye tid her på bloggen som jeg føler at jeg ville likt.
I fjor var planen å lære meg mer om illustrering og kanskje til og med film og redigering. Jeg har kjøpt denne flotte, nye PCen som bare var et vanvittig komfortsprang fra den gamle, og jeg ønsker å investere i lysbord og ny pad, så jeg kan jobbe enda mer kreativt. Mer enn det ønsker jeg meg en dedikert plass å jobbe på. Men stuebordet er bra for nå. Her har jeg dagslys og nydelig utsikt, samt frisk luft fra verandadøra.
Oppussing og tankesurr!
Da kan jeg med glede si at jeg hvert fall nærmer meg slutten av tiden med foten i gips, og jeg gleder meg så vilt til å få den av. Det er så kjipt å hinke rundt og bare se på at naturen våkner uten å få være ute å gå i den.
På en annen side har jeg fått skrevet en del mer enn jeg sikkert ellers ville gjort.
Men jo, vi har engasjert firma for å bytte kledning og skal bygge på et karnappvindu her jeg sitter i stua. Det betyr enda bedre utsikt og forhåpentligvis en skrivekrok om ikke annet. Yay.
Nå nærmer jeg meg innsendingsklar for manuset «Tælatuttene», og krysser både fingre og tær. En bokkontrakt hadde virkelig gjort seg.
Denne bloggen ble mer eller mindre tankespinn, men sånn blir det innimellom. Jeg har allerede sittet i 2 timer med redigering av tekst, så hodet er nok ferdig med å holde seg samlet. Så nå er det strakt tilbake til å grave røtter og gjøre husarbeid. Kanskje jeg rekker å tegne litt. I all ærlighet så vet jeg ikke om jeg orker. Det føles ut som jeg allerede har gitt det jeg hadde i dag.
Jeg var helt utslitt i går. Lå på sofaen hele dagen og glante på «Young Sheldon» og lyttet litt på lydbok og pianomusikk om hverandre. Sånne dager er litt kjipe, men også deilige. Jeg er fortsatt litt medtatt. De siste dagene har ikke vært mine beste, men det ser ut til å gå fort over igjen.
Ellers har vi det bra her i huset, både tobeinte, katt og kaniner. Vi gleder oss veldig til fortsettelsen og snakker mye om fremtiden.
Jeg sliter med min stilling som syk og arbeidsufør, og pusher kanskje hardere enn nødvendig på å kunne jobbe igjen. Det er mye lek med tanker og idéer, men mesteparten er som sand mellom hendene. Likevel lever håpet og planene. Jeg savner det veldig. Men det er ikke så kjipt å bruke dagene på sysler her hjemme heller.
Det hadde egentlig vært helt nydelig om jeg kunne gjort skriving til en inntektskilde.