Tilbakemeldingene rundt bok nummer 2 har begynt å komme. Dette var et spennende prosjekt for meg, ettersom jeg gjorde omtrent alt selv.
Her hadde jeg en språkvask, omslagsdesign og hjelp til å lage fonten. Så jeg tok full kreativ kontroll og alle aktive valg rundt tekst og historien helt selv.
Det ble et uortodoks prosjekt, noe for moro og hobby. Jeg har ikke engang brydd meg om markedsføring denne gangen.
Faktisk opplever jeg at lesegrupper ol blir mest provosert av at forfattere viser frem egne verk, så jeg har bare latt det være. Etter at jeg oppdaget print on demand er ikke viktigheten av å tjene så mye på det tilstede lenger. Men jeg gleder meg til å ta med prosjektet ut på markeder osv.
Positive tilbakemeldinger
Det jeg har hørt mest er positive ting. Folk har pekt ut tegningene spesielt og at den er lettlest. Noen har nevnt slutten som trist og litt hengende, og det skulle den liksom være også.
Jeg har brukt karakterdesign jeg lagde på barneskolen allerede til publikummet i boken. De er morsomme og enkle å tegne, fargerike, massive og «masete».
Det er lovord rundt regleformen jeg brukte, hvilket jeg synes er stas, da jeg «ikke kan det» og heller bare kjørte på slik jeg ønsket. Selv likte jeg det jo, så jeg tenkte det ikke var umulig at andre ville like det også.
Hvem er Grublebom?
Det ble tatt opp noen spørsmål rundt hvem/hva Grublebom er.
Når jeg designet han kom det helt tilfeldig. Jeg klarte ikke helt slippe idéen av å gi han en historie og han kom til meg litt sånn drømmeaktig og ubevisst. Når jeg først «fant» Grublebom sto han på døren min og tagg om å slippe inn, slik at han kunne slippe unna sirkuset som fylte hele gata.
Grublebom er en liten bjørn. Litt utenfor fellesskapet og sliter med å passe inn i rammene av «gøy». Han er et ensomt og misforstått barn som har alt han trenger og likevel ikke kan føle seg hjemme. For barn som Grublebom vil ikke en spesiell dag gi en forløsning. En dag hvor hovedpersonen i fortellingen dukker opp og forandrer alt.
Historien burde jo egentlig handlet om Signe, ikke sant? Det er hennes eventyr. Grublebom er en sidekarakter, knapt verdig å bli lagt merke til i alle andres versjon. Han er der liksom, og ser litt molefunken ut, forkrøpler den ellers så gode stemningen der han blir kastet litt ball med for andres forgodtbefinnelse.
Barn som Grublebom opplever ikke så lett å få rom til å være med, for andre er ofte for opptatt til å gi dem det.
Hvorfor slutten?
Så er spørsmålet. Hvorfor sluttet det sånn? Hvorfor blir ikke ting bedre for vesle Grublebom? Hvorfor blir han ikke sett?
Fordi jeg vil ikke fikse problemet for deg. Jeg vil at du skal føle det, føle han. Sitte igjen med at det ikke er greit. For livet er ikke Disneys lykkelige slutt alltid, og en fortelling kan være mye mer enn å gi deg det du vil.
Boken om Grublebom er en påminner om å se det ensomme barnet, for der ingen gjør det sitter det alene. Dag etter dag. Skal vi opprettholde verdier må vi gjøre jobben i egne relasjoner, og det krever innsats.
Huske og tenke at vi er forskjellige og har forskjellige måter å trives i hverdagen på. Selv fungerer jeg ikke like godt uten tid og rom for fantasien min og fortellingene. Grublebom fungerer ikke uten plass til sine egne tanker og refleksjoner på steder med færre inntrykk.
Fortellerstiler
Må fortellinger alltid følge en standard?
Jeg er så lei av formatet som blir pushet for historiefortelling i dag. Vi har utviklet forventninger rundt historiefortelling som gjør oss ganske stramme i formen og fantasien. Skal ikke litteratur være kunst? Og skal ikke kunst få oss til å føle?
Rammene av en god historie er en forløsende avslutning.
I Grublebom har jeg bevisst brutt med dette. Her er ingen forløsning. Mangler slutten? Den lille bjørnen gikk ikke igjennom en karakterutvikling eller opplevde noen forandring. Ikke lærte noen en lekse og livet fortsetter som det alltid har gjort for han etter dette eventyret.
Ingen redning, ingen utvikling, ingen forløsning. Tvert i mot en emosjonell eskalering og så *POPP* slutt.
Kanskje jeg ønsket å traumatisere leseren litt. Mulig ville jeg kommentere noe, og ikke bare fortelle. For jeg vil ikke at historiene mine skal være underholdning alene. I fantasien skal de reflektere virkeligheten, og jeg tror mange har glemt det aspektet av sjangeren i seg selv. En drage er en hindring, en ridder er mot, prinsesse er belønning, kongeriket trygghet og lykke til dagenes ende.
Grublebom er barnet i skyggen, i hjørnet, i glemselen. Hentet frem. Skal Grublebom hjelpes, så må du gjøre det selv. Strekk ut en hånd, se de rundt deg, ta deg tid. Alt jeg ville var å sette fokuset dit det ikke ellers går.
Mot kynisme
I dag føler jeg at vi som kultur og politisk står ovenfor et skifte til et kaldere og mer kynisk Norge. Det likhetsfokuset vi har i dag betyr høyere skatt av de rike og mindre til de med minst. Vi sparer oss til uverdighet og neglekt. Tidvis til misbruk og overgrep. Samtidig knuser vi det frie markedet av små, lokale bedrifter, og med det private arbeidsplasser. Dermed taper vi demokrati, uavhengighet og personlige drømmer.
Mellom 6-700 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år, og vi bygger ned psykiatrien. Det er uverdige tilstander på eldrehjem på grunn av lav bemanning av pleiere. Minstetrygdede får mindre og mindre ettersom inflasjonen øker og utbetalingen forblir den samme. Småbarnsforeldre står i matkø og Fretex blir dyrere. Flere barn sliter psykisk.
Voksne har ikke energi for opprør og ungdommen er for snill.
Hvor er empatien, omsorgen og nestekjærligheten?
Som skribent/blogger/forfatter/kreativ så føler jeg ikke at det er min jobb å komme med løsninger. Jeg skal bare peke på problemet. Belyse.
Forandring skjer mellom mennesker, ikke via tekst. Her kan en bare finne inspirasjon. Jeg håper Grublebom kan inspirere til å se det ensomme barnet og rekke ut en hånd. Dytte oss bittelitt lenger fra kynismen.
For jo mindre empatisk verden blir, jo verre blir det for Grublebom.
