«Det var en gang
og en dør
ved siden av
døden»
Da denne tilfeldig dukket opp i Procreate under en kreativ tegnesesjon klarte jeg ikke fri meg fra følelsen av å utvikle meg. Det er noe ved den som virker til å ha kommet fra en annen side av kreativiteten min enn det andre jeg deler.
Jeg er ikke i tvil om at jeg har en mørkere del, bak alt det jeg har presentert til nå.
På mange måter har jeg blitt mer selvbevisst på hva jeg lager og deler, men det er noe utrolig befriende med å la hendene arbeide uten hodet. Gå inn i zen og bare skape.
Da får underbevisstheten jobbe, og den gir meg ofte ting bevisstheten min aldri ville funnet på.
Som denne.
På mange måter er jeg både redd og litt skamfull over skyggesidene mine, de er ganske mektige om de får for mye plass. Men når jeg får til noe slikt, som virkeliggjør dem, om så ganske abstrakt, så får jeg en veldig snodig følelse av tilhørighet til det. Som om jeg ønsker å bevege meg inn i mørket.
Jeg blir liksom trukket mot bildet og den døren selv. Det finnes ingen tvil om at jeg hadde åpnet den, for så å godta hva enn den hadde avslørt. Så kan jeg ikke annet enn å tenke at det ville stått om livet, det å gå inn der. Det er ikke en dør man nødvendigvis får komme ut av igjen.