Jeg har omsider nådd det punktet med «Tælatuttene» at jeg helst bare skulle kastet det rett inn i en peis, tent opp og blitt ferdig med det for godt. Etter x-antall revisjoner og styr begynner man å bli lei!!!
I snart 2 år har jeg skrevet på dette utkastet. I et halvt års tid har det vært frem og tilbake med redigering for pusse det opp. Selv om det nærmer seg fungerende, så går øynene i kryss. Det etter over 12 års utvikling og tidligere, forkastede utgaver.
Særlig er det første kapittel som det knoter verst i. Det er frustrerende og vanskelig å introdusere 11 karakterer og en hel, unik verden og en traumatiserende begivenhet på en og samme gang. Så det har vært mye revidering.
På en annen side har jeg følelsen av at det begynner å løsne.
Det skal sies at jeg nyter å gjennomgå notater fra testlesere og redaktører. Jeg ønsker å bli bedre og få mest mulig igjen. Det hjelper meg godt som forteller og bedrer de tekniske ferdighetene. Problemet er å lese de samme ordene igjen og igjen og kjenne at det går helt på kryss og tvers.
Det er en grunn til at jeg jobber med flere manus samtidig, og det er en utrolig behagelig avlasting å kunne jobbe frem råtekst når man flisespikker på nivåene av setningstruktur osv.
Uansett! Tuuusen takk til alle som har gitt av tiden og velviljen sin til å hjelpe meg med å bearbeide dette prosjektet og forme det etter beste evne! Dere er magiske.
Og god mandag til deg som leser bloggen! Nå er vi virkelig i årets beste tid. Hvitveisen blomstrer, humlene surrer, solen skinner og myggen har ikke våknet helt enda. Det er bare å nyte 🙂