Det er vondt å føle på at man skaper, deler av seg selv og gir det man har til noe for så å kjenne at det faller for føtter hvor «ingen» er interessert.
Det er vanskelig å være kreativ når det kommer til å dele gleden. Enten så lykkes du, eller så gjør du det ikke. Og det å lykkes kan ta en evighet. Det er ikke gitt at ting går igjennom ved første forsøk.
Jeg leste for en stund siden et sitat fra en kjent forfatter. Essensen var at det var unyttig og dumt å skrive, og skulle man absolutt skrive, så fikk det være fordi man ikke kunne la være. Da forsto jeg det ikke helt, men jeg gjør det nå.
Når man sitter på en forfatterdrøm, eller en idé, så er det lett å fantasere om hvordan det ville blitt å virkeliggjøre den. For idéen din er jo bedre enn bestselgere, klart du kan måle deg. Forlag ville bli lykkelige over å ta i ditt verk, og du ville skåle med sjampanjeglasset når boken ble lansert i det beste selskapet. Men fantasi er ikke virkelighet, og virkeligheten er litt mer komplisert.
For sannheten treffer, og det viser seg at det du gjør ikke er så spennende. Familie tenker ikke på å gratulere deg, de kjøper ikke boken, venner ignorerer milepælen og innboksen bugner ikke av ivrige gratulasjoner over at du er i mål med slitet ditt.
Jeg liker ros
På mange måter synes jeg det har vært skammelig å innrømme at jeg svarer godt på fine ord. Men jeg er jo forfatter, og er det ikke da greit å innrømme at ord betyr noe?
Det er ikke ingenting å møte stillhet når du er stolt. Følelsen av utenforhet når man ikke får delt entusiasmen over det en har prestert er virkelig. Jeg tror det gjelder uansett.
Selv har man kjent på en lang reise og mye arbeid for å nå dit man kommer. For min del har forfatterdrømmen forfulgt meg siden barneskolen. Jeg har alltid skrevet, og visste at jeg ville skrive!
Og når jeg endelig gjorde det, skapte noe, så forventet jeg kanskje for mye fra verden? Fra de rundt. Det jeg hadde bygget meg opp av forventning inni meg var ikke delt utover.
På min første utstilling fikk jeg blomster. Det var ikke forventet, og jeg ble helt høy på meg selv av godfølelse og stolthet. Jeg hadde gjort meg velfortjent til blomster! Som den logrende valpen jeg er inni meg ble hele verden rosa et øyeblikk.
Så kom stillheten
Den første jubelen var over, og nå er det bare noe jeg gjør. Tegner og skriver. Har utstillinger og produserer bøker. Den første spenningen er over og skuldertrekket på plass. Greit, liksom. Ikke vær for stolt nå, ikke forvent for mye. Ro deg ned.
Det kunne vært bedre …
De små hakkene av uvelkomne forventninger fra andre. Verdien blir målt i hvor man stiller bildene nå, hvor mye en selger, hvor mye en selger for. Hvem produserer boken, hvor mange har kjøpt den. Hvem omtaler den. Hvor relevant er du.
Eller er det meg selv? Er det jeg som skrur opp forventningene?
Jeg vet ikke lenger. Alt jeg kjenner er den antiklimatiske følelsen av å presentere en ny bok for et publikum som er eksepsjonelt knapt. Får jeg solgt 20 bøker? Håper det.
Det er som å levere en skoleoppgave, men der vet en i det minste at en vil få en tilbakemelding, og at den mest sannsynlig vil være ærlig og rettferdig.
Gratulerer
Gratulerer med bloggen … «ingen» leser.
Gratulerer med den første boken … som nå er «glemt».
Gratulerer med den nye boken … «ingen» kjøper.
Gratulerer med utstillingen … som «ingen» kom til.
Strakk ut hånden til andre skrivere
Med tanke på at jeg var nedsugd i en følelse av avmakt kombinert med PMS publiserte jeg et veldig sårt innlegg på en facebookgruppe for skrivere. Er det flere som opplever dette? Er det bare jeg som føler meg så ensom? Er jeg helt mislykket?
Og svarene rant inn, og jeg kan ikke annet enn å si tusen, tusen takk! Takk for åpenheten og slørene som ble trukket til siden.
Jeg er ikke alene!
Dette er veldig vanlig.
Så igjen kan jeg trekke motet rundt meg, vel vitende om at vi er flere i denne ensomheten, og tiden med usynlighet er alle i kreativiteten kjent med. Er man heldig vil man til slutt bryte igjennom. En dag kan det hende dørene åpner seg, men det er ikke en gitt situasjon.
Så skriv fordi du vil skrive. Alt det andre du søker gjennom teksten, forutenom å produsere den, er sand mellom hendene.
Og jeg vil skrive. Jeg ønsker å publisere nye bøker. Selv om jeg ikke blir rik, berømt eller anerkjent, eller «lykkes».
Lenge har jeg sagt at jeg trives med usynligheten, at jeg kjemper en hard indre kamp om det å skulle bli lagt merke til. Kanskje er denne følelsen et tegn på at jeg oppriktig har begynt å skifte mening? Jeg lurer på om jeg ikke har større ambisjoner likevel, og at jeg tør å gi de plass.
Så hvis du er der …
Hvis du leser, engasjerer deg, gratulerer og heier. Vit at du kan være den eneste. Den eneste som holder motet og motivasjonen for den andres kreative fremgang. Du som står der og heier i oppstarten, du er så himla viktig!
Like viktig som forfatteren selv. Du bidrar til ordet og litteraturens mangfold, du pusher titler på markedet. Kanskje publiseres det til stillhet, men det er fortsatt verdt det.
For du hjalp noen med å kjempe frem en drøm.
Takk skal du ha for det.
For det kan være så vondt å innrømme at man sliter med å lykkes. Særlig når sosiale medier florerer med «jeg får det virkelig til» innlegg fra andre. For selv om jeg unner alle det, det å få den omtalen, den prisen, det salget, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg selv føler meg mislykket. Dårlig. Som om jeg nok en gang er utenfor det gode selskap. Så åpner en opp, titter bak forhenget og ser at en egentlig er i godt selskap.
Og da kan man kjempe videre, for da skjønner man at joda, det er sånn det er, det er ikke en selv som er for dårlig. Fortsetter man, så har man en god sjanse.
Jeg er så takknemlig for deg. Elsker at du deler, leser, støtter, omtaler, heier, klemmer og sier vakre ord. Jeg setter så pris på at du er her og hjelper min drøm til å bli virkelighet! Det er så vakkert, det at du tror på meg!
Litt hver dag <3