April fikk en skikkelig seig start da vi dro på påskeferie i 10 dager.
Jeg kunne lest mer, skal ikke ljuge, men piffen var litt borte. Det var ikke nok tid for meg selv til å lytte mye til lydbøker, og jeg klarte vel knappe 50 sider i mursteinsboken jeg tok med meg.
Men, noe ble likevel lest denne måneden, og her er overblikket.
Målet er fortsatt 100 bøker i år. Dette er tallene så langt:
Januar: 0
Februar: 9 https://hildervinge.no/boker-jeg-konsumerte-i-februar/
Mars: 27 https://hildervinge.no/ellevill-lesefest-i-mars/
April: 13
Så totalt er jeg nå på 49 utleste bøker i 2023. Nesten halvveis inn i målet.
Nå må jeg i snitt lese 7 bøker i måneden ut desember for å lykkes. I mars var det 9 bøker, så det går ned … og ja, jeg er glad i prosentregning. Ingen mester i det, men det er en morsom måte å målsette ting på.
Disse leste/lyttet jeg ut
Ducks – av Kate Beaton
Denne lånte jeg i påskeferien. Den er laget i tegneserieform og illustrerte forfatterens egen reiste «in the oil sands» hvor hun var en av veldig få kvinner og mange menn på et sted langt fra det vanlige livet. For hver kvinne som jobbet der var det 50 menn, og kulturen på arbeidsplassen var sterkt preget av det. Jeg digget den! Vanligvis er jeg skeptisk til feministisk orientert litteratur og serier (jeg synes de blir så innmari vinkla), men denne var rett ut nydelig balansert og vakkert utformet. Det var tunge situasjoner, tanker og refleksjoner som ble diskutert. Men den fremstår når alt kommer til alt empatisk, virkningsfull og følelsesladd. Virkelighetsnær, rett ut. Hun var der, opplevde det og forteller sin historie uten en agenda (som jeg kunne legge merke til hvertfall). Den var sjokkerende, trist, rørende, vakker, stygg, vanskelig og lett … alt på en gang. Det ble også første fullførte boken i april, og jeg synes den ga en pangstart.
De usynlige – av Roy Jacobsen
Denne startet litt treigt, men med et utrolig kult premiss. En liten familie på en øy. En øy de hadde levd på i generasjoner og klart seg selv. Den er fra gamle dager, hvor de klarte seg med det naturen ga. Historien tar for seg generasjonsskifte, arbeidet og relasjonen til øya og hverandre. Måten de tenker på, lever på og møter verden. Skiftet mellom generasjoner fører med seg en naturlig måte å utvikle levesettet, og vi går fra barn til voksen og reisen imellom. Verdier, arbeid og vett. Det å forandre noe som alltid har vært som det er. Jeg tok meg i å bli overraskende investert og glad i karakterene. En absolutt perle av en bok og god å lytte til. Det er alltid gøy å finne noe som genuint representerer et utdødd levesett. Ofte, når vi ser tilbake, skjer det med en moderne linse, og jeg er like betatt hver gang jeg finner noe som virkelig føles representativt for tiden og virkeligheten.
Herfra til Flåklypa – av Kjell Aukrust
Hva skal man si? Flåklypa er en vinner. Humor, action, fantastiske karakterer, sprell og godfølelse. Ren, god, nostalgisk underholdning med stor kulturell prevalens. Den måtte jeg bare få med meg.
Politiland – av Erlend Loe
Guri så teit denne pappaen var. Det var godt han fikk som fortjent. Jeg også heiet på politiet til slutt, for den arresten var virkelig velfortjent. Håper han har lært noe når han blir satt fri igjen og tar den stakkars, søte gutten sin til parken.
Kazans sønn – av James Oliver Curwood
Jeg lyttet til «Kazan Ulvehunden» i mars, og da denne kom opp som forslag, så lyttet jeg til denne også. Den nådde ikke helt opp til den første, men fortsatt en fin lyttestund. Jeg stusset litt over avslutningen, da det i grunn ikke kjentes ut som en avslutning. Her var det definitivt mer forfatteren kunne gjort med historien. Hvorfor det ble sånn kan man jo lure på. Kanskje fulgte han opp sin første suksess for litt lettjente penger? Uansett, det vi fikk var ikke ille, bare litt mindre virkningsfullt enn den første.
Den hemmelighetsfulle øya – av Jules Verne
Jules Verne er legendarisk for en grunn. En klassisk god historieforteller med stor interesse av teori og kunnskap. Bøkene hans er spekket med fysikk, teknologi og kompetente karakterer. Denne var så klart ikke et unntak. Jeg moret meg også stort over hvordan han valgte å konkludere i avslutningen, og det føltes litt ut som «Lost», bare gjort riktig. Tv-serien var populær i sin tid, men den hadde slående mangler ettersom manusproblemene ble tydelig. Jules Verne leverer, riktignok.
Det er en bok av sin tid, og jeg måtte humre litt. En ting var at de har an afro-amerikaner med, som var x-slave, men valgte å bli hos sin «herre», hvilke også er mannen som stjeler showet. Ingeniøren er rett ut den perfekte mannen. Smart, en leder, rettskaffen og hederlig. For meg virket det som x-slaven sin beskrivelse i hengivenhet er en tidsmessig måte å forskjønne begge disse karakterene med. Ingeniøren er en så god mann at hans gamle slave fortsetter å tjene han (og ønsker å gå i døden for sin herre, som han fortsatt blir kalt) og afroamerikaneren blir en slags opphøyd, from x-slave. Det slo meg som både rasistisk men også som en måte å bryte med tidens rasistiske holdninger fra forfatterens side. Tatt i betraktning av dagens debatt rundt dette i statene syntes jeg det var en interessant del av boken, lest med dagens øyne.
Gautier – av «flere»
En kort novelle hentet frem fra støvete lager og lest inn på storytel. Det handler om en ung mann, svært oppegående og flott, som river seg løs fra sin familie for å starte et eget liv. Underveis møter han drømmekvinnen og lærer at om han skal få det han vil ut av livet, så må han tørre å be om det.
Den norske drømmen – av Kadafi Zaman
Jeg hadde lyst til å høre denne i februar alt, men da var det altfor mange liknende titler som ble konsumert og jeg ble litt mettet. Trengte et avbrekk, liksom. Men nå var jeg klar for å dykke inn, og jeg ble positivt overrasket. Sikkert mest fordi jeg så for meg noe ala likt det Sharif og Abid Raja fortalte rundt pakistaneres syn og forhold til Norge. Zaman dykker inn i dette perspektivet også, men på en absolutt annerledes måte. Han forteller mest fra perspektivet som journalist, hvordan hans utseende og bakgrunn har påvirket hans karriere, men mest om hvordan han opplever det å ha norsk pressepass i utlandet. Når vi snakker om hvor godt vi har det i Norge, så er dette en side vi kanskje ikke tenker så mye over, men Zaman står klar til å sette det på svart hvitt. Jeg måtte faktisk stoppe lyttingen for gråten da han kom til kapittelet som omhandlet Utøya. Denne boken koser ikke med leseren, og han forteller om det stygge. Det bak fasaden som en ellers ikke får se. Jeg hadde is i magen til akkurat det punktet. Da bikket det over og tårer kom med hulk. Jeg kjente en av guttene vi mistet i terroren, og har aldri helt kommet over hvor totalt ufortjent det var at en som han ble mål for noe slikt. Og sånn har jeg en følelse av urettferdigheten mot alle som ble begått den dagen og fikk forlenget min forståelse av de andre tragediene og katastrofene han forteller om. Uansett vil jeg takke Zaman for denne boken. Det var en øyeåpner jeg ikke ville vært foruten, og mer enn noen sinne setter jeg pris på dette lille landet i nord.
Spøkelseshistorier fra Sapmi – av Anders Somby
Denne ble jeg litt skuffet over. Mest fordi jeg hadde andre forventninger, og den tok seg opp igjen. Ettersom «Sapmi» er en del av tittelen, så tenkte jeg vel at det var mer samisk tradisjonsbunnet, det vi skulle bli tatt med inn i. Og det var det også. Noen av historiene, særlig først i boken, var litt vel like. Mye av det samme med hjemsøkte gammer i fjellet. Så tar det seg opp utover i fortellingene, hvor man får mer kultur og unike fortellinger. Mye er bundet til Anders konkrete familiehistorikk og boken blir avsluttet med historier fra eget liv osv. De er søte, hjemlige og flotte. Litt usikker på om boken kanskje prøver å gjøre litt mye. Den oppleves som «litt over alt». Noe er spøkelseshistorier, andre er morsomme og hjertevarme, noe er mimring osv. Illustrasjonene er flotte. Helt klart en fin lesestund, men tittelen oppleves misvisende. Kanskje burde forfatteren laget to bøker? Eller så kan det være dette var et mer privat prosjekt, og selv om den blir solgt for allmuen så virker det som har skriver mer mot seg selv og sin familie. Gullkorn er det, og kapitlene er i fin høytlesningslengde for barn på sengen. Den oppleves som brobyggende og gir et fint glimt inn i samisk virkelighet, kultur og historie her i Norge.
Else går til psykolog – av Else Koss Furuseth
Denne var veldig åpen, sår, latterlig, trist og morsom. Jeg tror også jeg kan si lett provoserende. Else kommer så vidt innpå temaer jeg ikke er helt sikker på om hun forstår omfanget av, nemlig om fordommer rundt psykisk helse. Selv tenker jeg at hun er svært privilegert, som er frisk nok til å få god hjelp og jobbe gjennom problemene sine. På en annen side er jeg glad for at hun tok tak i sine egne fordommer og valgte å dele prosessen for mer åpenhet rundt temaet. Så er det selvfølgelig snodig å følge med en annens private terapitimer. Jeg vet ikke helt om jeg likte det. Det ga så mange rare følelser, og jeg er litt usikker på hva som er dominerende.
Alt i alt er det modig å blottlegge seg slik for alle og enhver, og siden jeg selv har en dyp frykt for det, så kan det være det var triggende. Men jeg tror jeg liker henne bedre nå, på et vis, da hun er et upolert menneske som resten av oss. På en annen side var det noe der som kjentes ubehagelig, som hennes vilje til å lyve for å slippe å si «nei» til noen. Det virker kaotisk, selvsentrert og utrygt på meg. Samtidig opplever jeg henne som en empatisk og trivelig dame med mye kjærlighet og rom for andre.
Pengeboka – av Jenny Lund og Beate Engelschiøn
Dette er den første økonomiboka jeg har lest fra perm til perm. Sist måned lyttet jeg ut «Hvordan bli rik på et år» og den var underholdende og satte et godt premiss på reisen fra forferdelig til fungerende økonomi. Pengeboka er riktignok rettet mot ungdom, men det gjør den desto bedre til alle grupper, vil jeg påstå. Det er økonomi fra A-Å og en utrolig solid innføring med gode eksempler og humor. De har brukt kommentarer fra eksterne kilder underveis i boken, om ting voksne mennesker skulle ønske de visste før og inkludert dette. Det gir boken et mye mer personlig preg. Den er fullpakket med god kunnskap, rett på sak, bruker gode eksempler og er enkel å følge. Selv synes jeg at jeg er flink økonomisk, men jeg plukket med meg nye ting her jeg også. Anbefales på det varmeste. Er det en ting jeg ønsker for alle og enhver, så er det økonomiforståelse.
Den uendelige historie del 1 – av Michael Ende
Denne har visst en oppfølger. Siden disse var delt inn i to ulike innlesninger og er lagt ut som separate bøker (og del 1 opplevdes som avsluttende) så legger jeg inn denne som en selvstendig bok.
Jeg har aldri lest denne før, men jeg så filmen for lenge siden. Jeg var ikke helt solgt på filmen, selv om den var fin. Uansett, jeg kan ikke si annet enn at jeg forelsket meg i boken. Denne hadde en utrolig god avslutning. For hvordan en historie kan rettferdiggjøre seg å kalle seg «Uendelig» var jeg neimen ikke sikker på. Men her kom alt sammen til slutt som en absolutt nydelig sirkel. Applaus. Superinspirerende. Ikke minst gir den i tråd med sjangeren gode bilder og verdier, tanker og refleksjoner, samt masse fantasi og morsomme karakterer. Helt verdt tittelen «klassiker» og en bok jeg håper å gjenoppdage en dag med egne barn.
Balder – av Tor Åge Bringsværd, illustrert av Hilde Kramer
Denne var fin, og interessant. Jeg kjenner jo historien om Balder fra før, og hvordan Frigg fikk alt og alle til å love å ikke skade sønnen, men glemte misteltegnen. Hvordan Loke utnyttet dette og lurte Hód til å drepe broren med den lille kvisten. Likevel var det nye ting, som Hermods reise til Hel for å hente Balder tilbake. Jeg virkelig elsket historien. Nydelige saker. Her følte jeg også at illustratøren må nevnes, da boken har stor vekt på hennes bilder. Jeg kan ikke si det er helt min smak for en barnebok … sikkert litt fordi det er mer mot kunst enn illustrasjon, og jeg aldri selv satte så stor pris på det som barn. Likevel kan jeg si at det er fine bilder, bare ikke helt sikker på den illustrative verdien. La oss kalle det personlig preferanse, for jeg kan helt klart se hvordan andre kan elske disse bildene.
Så det var bøkene jeg leste i april. Kanskje fant du noe å interessere deg for? Det er så mye bra lesestoff der ute, og jeg er så glad i å være mer involvert i bøkenes verden igjen. Det er årevis siden jeg leste så mye, men jeg kjenner at hodet har utrolig godt av det. Det vekker tanker, empati, idéer og inspirasjon.
Jeg gleder meg allerede til de jeg skal lese i mai. Det er flere spennende titler i bokhylla, og jeg kommer sikkert til å lytte til og plukke opp ting jeg ikke så for meg for øyeblikket også.